Det er sjeldent jeg ser filmer, hører musikk eller leser bøker som er SÅ bra at jeg tenker «dette må jeg tipse alle jeg kjenner om». Men da jeg så Call me by your name på kino i helgen tenkte jeg nettopp det. Har allerede tvunget et par venner til å se den. Den er filmet i Nord-Italia og er satt til 1983, så det er jo ikke akkurat stygt. Call me by your name er den fineste og vondeste kjærlighetshistorien jeg har sett, og jeg anbefaler rett og slett bare alle å se den mens den fortsatt går på kino. Har hatt skikkelig vondt i kroppen på en fin måte i to døgn nå etter å ha sett den, og da jeg hørte på soundtracket laget av Sufjan Stevens begynte tårene bare å trille igjen. Se filmen, hør på musikken og les boka filmen er basert på!