Julies Matblogg

Pressetur, alle utgifter dekket

Foto: Anne Valeur

For sånn ca et halvt år siden ble jeg og et knippe andre matbloggere invitert til Nortura sin spekefabrikk på Tynset. For å være ærlig var jeg skeptisk, og tenkte først at det var noe som ikke passet meg og denne bloggen. Jeg liker jo å støtte småskalaproduksjon, og har alltid sett på Nortura som den største verstingen. Er jaggu glad jeg dro likevel, for det er definitivt ikke inntrykket jeg sitter igjen med nå. La meg ta deg med på hvordan man lager et fenalår.

Etter et par timer på tog kom vi frem til Tynset, en liten bygd midt mellom Oslo og Trondheim. Bare en halvtime unna Røros. Her ble vi møtt av sjefen for fabrikken, ordføreren og lokalpressen. Tydeligvis ikke så ofte at matbloggerne besøker Tynset. Vi fikk servert en fantastisk speketallerken med alle de langtidsmodnede spekeskinkene de lager, Æra-skinke, Santa Kristina-nakke, fenalåret i skiver (nylig kommet i salg), Panchetta, speket ytrefilet og Santa Kristina. Ikke alle disse produktene kan kjøpes i butikk, de selges nemlig direkte til restaurantbransjen.

Vi tok på beskyttelsesdrakt og fikk en omvisning i fabrikken. Over henger den vanlige spekeskinken og både røkt og urøkt plommeskinke i klimarommene med perfekt luftfuktighet, temperatur og sirkulasjon. De henger her i 10-12 uker.

Vi får en omvisning i fabrikken og vi lærer at hemmeligheten bak den vellykkede spekeproduksjonen på Tynset er lite salt, lang tid, riktig temperatur og masse kjærlighet. De langtidsmodnede produktene har et saltinnhold på ca 5% og er derfor ‘sunnere’ enn mange konkurrerende produkter som kan ha et saltinnhold på nesten 10%.

Så fikk vi lage vårt eget fenalår. Først valgte alle sammen hvert sitt ferske lammelår, før vi masserte det inn med grovt salt. Så dekkes låret med mer salt, og skal ligge slik i to dager før saltet børstes vekk og det blir hengt til modning i 6 måneder. Tada!

Etter fabrikkbesøket og fenalårlagingen møtte vi Mette og Erling, som driver gården Selund. Gården består av tradisjonell drift med ca 350 sau på sommerbeite og produksjon av mandelpoteter. 2 km unna gården sin har de også en utleiedel hvor de tar imot gjester, og spesielt de som er glad i å fiske. Les mer om Testad her.

Det var så gøy å møte sauene. Da Erling kom gående bort mot innhengningen kom alle sauene løpende mot han for å kose. Jeg har aldri hatt så nærkontakt med sau før, og det var rett og slett en skikkelig fin opplevelse. Jeg synes alle som spiser dyr burde ha mer nærkontakt med de dyra først. Hold det lammet du senere er så heldig å få spise.

Da vi kom tilbake fra gården var det dekket opp til oss i spisesalen. To kokker fra Vertshuset Røros sto på kjøkkenet for å lage mat til oss.

Til forrett fikk vi servert risotto med kantarell, Santa Kristina-spekeskinke og ramsløkolje.

Kalvefilet surret i Santa Kristina-spekeskinke, gnocchi og soppsaus.

Første dessert var en melkesorbet med Santa Kristina-chips, ølsirup og frysetørkede blåbær. Superbra kombinasjon!

Til slutt fikk vi en blåbærpannacotta, laget av lokale blåbær såklart.

Så satt vi på den idylliske gården og pratet i timesvis med Erling og Mette, om alle utfordringene det er å drive med sau som liten aktør. De er helt avhengige av større aktører som Nortura for å få det til å gå rundt. Og det er jo slike ting man som forbruker kanskje ikke tenker over. Vi lærte også om hvordan de holder styr på sauene når de er ute i fjellet. Hver sau har hver sin gps, som de følger med på i en app. Moderne greier!

Andrea og jeg fikk til og med fanget et lam for å kose litt med. Og jeg konkluderte med at sau er et pelsdyr på lik linje med alle de andre pelsdyrene jeg er allergisk mot dessverre. Men det var verdt det.

Like før jul fikk jeg levert fenalåret mitt, som hadde ekte Chiku-etikett. Fenalåret ble fortært på selveste nyttårsaften, og jeg kan melde om at det var noe helt annet enn de fenalårene jeg tidligere har smakt. Supermørt kjøtt, og ikke så salt. Helt perfekt faktisk.

Her kan du lese om Helle sine erfaringer fra turen!